 |
| Foto: KHIO |
Tore Vagn Lids teaterkunst er en merkelig blanding av noe veldig gammeldags og noe man knapt har sett før, verken i institusjonene eller det frie feltet. Jeg møter ham på kafé dagen etter den siste framføringen av Ut, ut i det grønne på Black Box i Oslo, en mangfoldig og kompleks forestilling – krevende og samtidig nærmest hverdagslig og hjemmekoselig. Kanskje det er det som gjør at de to anmeldelsene den fikk synes skrevet fra motsatte universer, bortsett fra at det skiller et halvt århundre mellom anmelderne.
Forestillingen er bygd opp som en suite i tre satser, komplett med preludium og intermezzo, spilt i alle tilgjengelige lokaler på Black Box. Tematikken dreier seg rundt det man kanskje kan kalle valgfrihetens avmakt. Den tvangen vi, ikke minst de unge blant oss, utsettes for i møte med kommersialiseringens og mediesamfunnets identitetspushing, pedagogikkens stadige fokusering på potensial og utviklingsmuligheter og vitenskapens økende hang til ”naturalisme”, altså et fokus på menneskets evner som noe medfødt og naturgitt.
Alle tilgjengelige midler brukes. Fra laidback gitarspilling rundt et leirbål (utført av de herrer Egil Haugland, Stein-Erik Olsen og Njål Vindenes, Norges fremste klassiske gitarister, i passende Brødrene Dal-outfit) til påtrengende oppfordring til publikum om å klappe takten. Det er for eksempel i den midterste satsen, Ressentiment/Pavane for en død prinsesse, ikke slik at skillet mellom scene og sal brytes ned. Kategoriene finnes rett og slett ikke og kan dermed ikke bli gjenstand for nedbryting av skiller. En av hovedrollene innehas av en høyttaler på hjul. Lyd og bilde brukes på en mildt sagt aktiv måte slik at det heller ikke blir mulig å veie noen av de teknologiske, menneskelige og ikke minst musikalske virkemidlene opp mot hverandre. Alle disse elementene har sin egen selvstendige funksjon, samtidig som de går opp i en høyere enhet. Samtidig har det hele noe umiskjennelig Brechtsk over seg. Det er politisk teater i en avantgardistisk form, skapt i samarbeid med vanlig skoleungdom og forskere ved Universitetet i Bergen. Noen av skoleungdommene er selv med som skuespillere – og gjør prestasjoner på et nivå som i en stakket stund kan få en til å lure på hva vi skal med en utdanning innen faget. Presisjonen, følsomheten, timingen, rytmesansen, samspillet; Alt er der, på en aldeles selvfølgelig måte.
En av de mest kunnskapsrike og erfarne anmelderne vi har, Idalou Larsen, måtte melde pass:
"For første gang i mitt lange teaterliv har jeg opplevd en forestilling som jeg, for å si det rett ut, ikke har skjønt noe av", skrev hun i Klassekampen. "Tore Vagn Lid mener at «redselen for det ”utidig akademiske”, for det ”intellektuelle” og for det prosaiske og ’kunstfremmede’» gjør at teatret altfor sjelden er «selve premissleverandøren for en etisk, estetisk eller politisk diskusjon». Med «Ressentiment/Pavane» vil han gjøre noe med det, og det er prisverdig. Men til tross for at han blant annet satser på et scenespråk som tar i bruk alle kunstens moderne virkemidler, er hans tilnærming så teoretisk intellektuell at han, slik jeg ser det, ikke lykkes i å levendegjøre vanskelige filosofiske problemer. Her går det over stokk og stein, og målsettingene er så skyhøye at de slår hverandre i hjel," skrev Idalou.
Teatervitenskapsstudenten Karoline Skuseth, som befinner seg i den andre enden av skalaen av Idalou hva gjelder erfaring som kritiker, var imidlertid helt og fullt med på notene:
"Ut, ut i det grønne! forventer mye av sitt publikum, i en tidsalder der mennesket er en forbruksvare og man bedømmes ut fra sitt arvemateriale på statsfinansiert fjernsyn. Tore Vagn Lid og Transiteatret- Bergen har perfeksjonert sitt episke teater til fingerspissene, og stiller elegante spørsmål som fortsetter å hevde seg lenge etter at applausen har dødd ut", skrev hun her på scenekunst.
Men Tore Vagn Lid er fornøyd.
- Jeg synes det er spennende å ha fått to så ulike anmeldelser. Og all ære til Idalou for hennes ærlige innrømmelse av at hun ikke skjønte forestillingen. Men jeg må stille spørsmål ved hennes kritikk av min tilnærming som ”teoretisk intellektuell”.
- Ærlig talt: Hvor intellektuelt er det å sitte rundt leirbålet og spille Bach? Og Beyoncé: Er det hun vekker hos et ungt publikum intellektuelt? Hvem kan hevde at avslutningen med talekoret som de unge jentene gjør, som ingen annen i norsk teater gjør dem etter, er intellektuelt og vanskelig å forstå? Og gutten som saksøkte sine foreldre for å være født, hvor ”teoretisk intellektuellt” er det? Med hvilken rett kan Idalou avvise en forestilling fordi det er et språk hun selv ikke forstår? spør Tore Vagn Lid som siterer sitt bysbarn, den avdøde forfatteren og retorikkprofessoren Georg Johannesen, da noen besværet seg over norsk teaters redsel for akademisk tenkning. Georg kunne berolige vedkommende med at ”Norsk teater er ikke redd for akademisk tenkning, men for tenkning overhodet”.
- Men jeg synes ikke Idalou er destruktiv; hun skriver tross alt med respekt. Det er bare så synd at hun går surr i begrepene. Men prosjektet inviterer for så vidt til den typen mottakelse også.
- Men her er det viktig å minne om at det postdramatiske teatret, som dette må regnes som en del av, handler om å ta tak i og synliggjøre de kreftene som virker i livene våre, som ikke er litterære historier men sånne ting som lukt, lyd, kostymer, hår, rekkefølge, de både merkbare og umerkelige overgangene og tingene som skjer. Kort sagt: Sånn som livet er, sier han. - Et konsertpublikum får ingen historie servert. Det har et ansvar som publikum for å velge og søke sammenheng på egen hånd. Hvorfor skal ikke det samme gjelde teatret? Karoline Skuseth skjønner dette, hun kaster ikke bort tiden på å lete etter en enhetlig historie. Mitt forbilde her er barokkomponister som ofte nøyde seg med å framføre for eksempel kun preludiet i en suite.
Og her er vi inne på Tore Vagn Lids favoritt-tema: Forholdet mellom teater og musikk, eller: musikken i teatret og teatret i musikken. Dette var tema for doktorgradsavhandlingen hans ved det prestisjetunge Institutt for anvendt teatervitenskap i Giessen, Tyskland som han disputerte til i februar i år.
- Noe har gått alvorlig galt i musikkens forhold til teatret og omvendt. Musikken kommer i bakleksa og mister sin funksjon og betydning, blir redusert til en passiv lydkulisse.
En sentral årsak er arven fra Stanislavskij, mener Lid. - Wienerskolens absolutte musikk og Stanislavskijs minst like absolutte teater har lukket rommet og hindret dynamikken mellom musikken og det sceniske i å utvikle seg. Musikken er blitt hermetisert, innkapslet og har lukket alle vinduer mot samfunnet. Det kreative mellomrommet forsvinner til fordel for vanntette skott. Og dette har smittet over også i det teaterfeltet som ikke baserer seg på Stanislavskij.
Tore Vagn Lid jobber imidlertid med saken. I en rekke oppsetninger har han og kompaniet hans, Transiteatret, forsøkt å realisere en ny måte å bruke det musikalske og sceniske som integrerte deler av en helhet. En ny måte. Som også er en gammel måte. Som tidligere nevnt lurer Bertolt Brecht i Tore Vagn Lids kulisser. For det skjedde noe med det musikalske da Brecht og hans komponister kom på banen. Musikken ble tildelt en meningsbærende kraft den ikke hadde hatt før, noe som har nær sammenheng med Brechts oppløsning av den naturalistiske spillestilen.
Men siden vet vi jo hva som skjedde med både Brecht - og hans læremester Marx: De ble opphøyet og sementert til dogmemakere og sugd tomme for liv, stikk i strid med deres egne hensikter. Så jobben må gjøres på nytt. Og på nytt.
Et ledd i Lids utforskning av dette feltet skjedde ved oppsetningen av Brechts Die Massnahme (Forholdsregelen) ved Festspillene i Bergen i 2007.
- Om du vil kjøpe manus til dette stykket er det nettopp det du får: Et manus, replikk på replikk. Men så oppdaget jeg at stykket opprinnelig var skrevet som et partitur, noe som jo inviterer til en helt annen scenisk tolkning hvor de sterke emosjonene i musikken forteller en motsatt historie av den strenge politisk/moralske teksten. Her endrer rett og slett musikken innholdet i verket! Brecht og Schönberg-eleven Hans Eissler slo på den måten en kile inn i samtidsmusikken.
Lids egenproduserte Heddaprisbelønte verk Operasjon Almenrausch var bygget opp som et partitur med stemmer på bånd, video, autentiske dokumenter vist på skjerm, grafikk, musikk osv. Her betraktes altså alle elementer, også de ikkemusikalske, som musikk.
Operasjon Almenrausch handler om den delen av den norske krigshistorien som forsvinner i ”støyen fra Max Manus og 17. maitalene”, slik Lid sier det. Vi gir ordet til Jan Landro i Bergens Tidende:
”For dette er historien historikerne fortiet, fortellingen om Det Store Sviket mot noen av våre fremste motstandsfolk. …Publikum trekkes hele tiden tett inn i det som skjer. …Skuespillerne løper mellom oss, vi kan strekke ut en hånd og berøre dem om vi vil. Og for riktig å la oss oppleve ”på kroppen” hvilke dilemma disse motstandsfolkene kunne stå oppe i, får deler av publikum utdelt mentometerknapper for ved sin stemmegivning å avgjøre om en mulig tysk provokatør av sikkerhetsgrunner skal likvideres eller få leve. Da er ”interaktiviteten” komplett. …Da er vi også fremme ved det store sviket. Den norske statens svik og Norges Kommunistiske Partis svik mot noen av motstandskampens virkelige helter. Operasjon Almenrausch reiser en skamstøtte over en kommunistredd og feig stat og et kynisk parti. Og indirekte over et par generasjoner uheroiske norske historikere. Det er sterkt, men åpenbart berettiget.”
- For meg er det en gåte at teatret ikke i større grad har adoptert musikkens former. Det ligger et stort altfor uprøvd felt og venter. Se for eksempel på hvordan Bach bygde opp mange av sine stykker i en forhåndsdefinert struktur med gjentakelser og temavariasjoner. Der er det mye å hente.
- For meg gjelder det å se det musikalske i det ikke-musikalske. Regissøren må fatte det ufattbare. Regissøren må selv være musiker, tenke på teatret som musikk, sier bergenseren Tore Vagn Lid som heller ikke verner dialekten. Om du vil ha jobb i en Vagn Lid-oppsetning bør du helst ikke komme fra Oslo-regionen.
- Normalisert østnorsk er kjedelig, umusikalsk. Jeg vil kun bruke folk som snakker dialekt i en eller annen form, sier han, forlater paraplyen sin på kaféstolen og vandrer ut i et høstlig Oslo hvor det har sluttet å regne.
ETTERSKRIFT
De fleste intervjuobjekter insisterer på å moderere flere av sine egne uttalelser når de ser dem i skriftlig form. Grenseløst irriterende for en journalist. Tore Vagn Lid er her et befriende unntak. Imidlertid ble den om østnorsk som kjedelig og umusikalsk for drøy for ham. Men uttalelsen ble en så feiende fin avslutning på intervjuet at jeg rett og slett ikke klarer å fjerne den. Problemet løser jeg ved å gi Tore Vagn Lid ordet en gang til:
- Den er litt over kanten, både fordi jeg arbeider, og har arbeidet, med så mange Oslo- folk, og fordi jeg bare ønsker å likestille (musikalsk) de ulike norske dialektvariantene - inkludert Oslo-dialektene.
Scenekunst.no 29.10.10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar