Prosjektet ble opprinnelig satt i gang mens Kai Johnsen var kunstnerisk leder på Dramatikkens hus, først under navnet OsloJerusalem, deretter Map to Paradise før tittelen Point of You endelig kom til 10 dager før premieren.
- Det var dramaturgen Oda Radoor som først tipset oss om Al Ruwah-teatret i Øst-Jerusalem og den palestinske dramatikeren, regissøren og skuespilleren Ismail Dabbagh. Under åpningsuka på Dramatikkens hus i 2010 ble han invitert og viste en enkel forestilling om en pensjonert soldat som fortalte sin historie, basert på hverdagshendelser på ulike nivåer.
Og Kai Johnsen likte det han så: - Forestillingen var det jeg vil kalle lettreist; en mann på en scene og that´s it. Samtidig hadde den en både poetisk, eksistensiell og politisk dimensjon. Dagen etter hadde jeg et møte med Ismail og da kom samarbeidet i stand. Men han hadde en betingelse, for han visste jo at han befant seg i Osloavtalens vugge: - No peace-project! I don´t work in the peace business.
Omvendt kolonialisme
- En viktig forutsetning for meg var at prosjektet delvis skulle baseres på hva jeg vil kalle en omvendt kolonialisme. Vanligvis reiser jo vi til fjerne, fattige land for å lære dem å spille Ibsen. Her dreide seg om at de måtte overføre noe av sin tenkning til oss: om det basale, det direkte og det politiske, sier Johnsen.
To norske og to palestinske scenekunstnere og dramatikere dro dermed i løpet av 2011 og 2012 sammen ut på reise til Jerusalem og Oslo hvor de produserte tekster underveis: Oda Radoor, skuespiller og dramatiker Birgitte Larsen fra Oslo, Ismail Dabbagh og poeten Najwan Darwish fra Jerusalem.
En underveis-versjon ble vinteren 2012 stablet på beina og vist på Dramatikkens hus mens Kai Johnsen jobbet der, men det er først nå forestillingen virkelig har kommet opp og stå.
- Opprinnelig var tanken at de fire både skulle skrive og framføre, men etter hvert vokste behovet for et strukturerende element utenfra fram. Jeg ble invitert inn som regissør. Sammen bygde vi en montasje av de fire ulike tekstene. Vi ble deretter enige om at prosjektet skulle prøves og produseres ferdig, med bare to skuespillere, i 2013 i Øst-Jerusalem hvor Al Ruwah-teatret ligger. Men det var vanskelig å få leid steder å bo der og dessuten gjorde trykket i situasjonen og den allmenne pessimismen det vanskelig for palestinerne å jobbe der. Så vi dro i stedet til Haifa, hvor vi leide en leilighet hvor vi både kunne bo og jobbe i ro.
Var det ikke mulig å jobbe på selve teatret?
- Det finnes mange veldig kompetente teatermennesker i Palestina, og noen av dem er forbausende velorganiserte. Problemet er at systemet er så korrupt og preget av indre stridigheter. Derfor vil ikke Al-Ruwah-teatret være en institusjon eller et ”sted”, for straks det dukker opp noe med status som institusjon trekker det til seg korrupsjon. Vestens linje har jo i alle år vært å bygge institusjoner for å styrke statsdannelsen. Problemet er at det skjer utfra vestlige byråkratiske prinsipper hvor man skal lære palestinerne å bygge et samfunn som vi kjenner igjen. Teatret prøver å organisere en organisk og fleksibel struktur for reell utveksling, både med ambisiøse kunstneriske prosjekter og i forhold til pedagogisk arbeid med elever og studenter. Og det er det forestillingen vår handler om: En utveksling. Den har intet didaktisk siktemål, men bare et ønske om å presentere fire til dels motstridende og usensurerte stemmer. Med alt fra brutale politiske utsagn til ironisk postmoderne selvutlevering. Forestillingens enkle satsplanke består av et møte mellom en norsk kvinne og en palestinsk mann på en flyplass, med Birgitte Larsen og den kjente palestinske filmskuespilleren Saleh Bakri på scenen.
- Jeg håper og tror at forestillingen er preget av ydmykhet, sammen med en viss humor og sjenanse. Det er vanskelig å få fire så ulike tekster til å bli en – uten at de blir ”én”. Samtidig påkaller innholdsdimensjonen i et slikt prosjekt både vilje til konfrontasjon og direkte tale.
Hvordan fungerte samspillet?
- Jeg opplever det som en seier at samspillet mellom de to er reellt og likeverdig både teaterfaglig og menneskelig, et substansiellt kunstnerisk møte, akkurat slik vi håpet.
Det basale
- Jeg er spent på hvordan forestillingen vil virke i Norge. Palestinerne leser jo alt politisk, så det blir spennende å se om det finnes noen klangbunn for det her. Jeg blir ellers mer og mer opptatt av dette basale i den teatrale tradisjonen; det enkle nedstrippete møtet. De to skuespillerne som her bærer byrden av å være toppen av et isfjell. Ikke mer lys enn absolutt nødvendig, ikke musikk, ikke scenografi, bare en gassflaske og en slags famlende rituell vilje.
Fortell litt om selve skapelsesprosessen.
- Birgitte Larsen hadde nok en krevende tid blant annet i Øst- Jerusalem. Tekstene hennes er monologiske, til dels traumatiske, og beskriver det å bevege seg rundt i et historisk landskap. Men vi valgte å arbeide med enn av hennes tekster som omhandler en ung kvinne som går inn i et labyrintisk stormagasin i Oslo. Poeten Najwan Darwish arbeidet med å finne et poetisk, abstrakt språk som både var politisk og personlig, man kunne kanskje si: i forlengelsen av en århundrelang arabisk poetisk tradisjon. Ismail på sin side er et slags satirisk aksjonsteatermenneske; med stor glede av å pirke i den norske selvfølelsen. Og Oda Radoor er opptatt av et ujålete tilgjengelig teater, av dialoger. Vi hadde en en ganske flat struktur i skapelsesprosessen. En del viktige grep ble ikke foretatt av meg, sier Kai Johnsen. - Jeg skal ikke overdrive betydningen av dette prosjektet, men det gir en påminnelse om kunstens mulighet.
Fanget av det politiske
- Palestinernes dilemma er jo at de langt på vei er fanget av det politiske. De er redusert til å være statister i et verdensteater – på sin egen scene. Vi på vår side kan ikke annet enn berøre overflaten. Samtidig ser jo de også at vi har innsikter. Men her er det i hvert fall en vilje til å ta opp i seg den andres perspektiv.
På hvilken måte?
- I Jerusalem går man rundt i en by med 7000 års historie; en arena for de største verdensreligionene og noen av nåtidens største politiske konflikter og overgrep. Du finner ikke noe som er fjernere fra det enn den lille fiskerbyen Oslo. Og likevel finnes det en del møtepunkter: Sigurd Jorsalfar, tungtvannet, Osloavtalen. Norge er i det lyset en ikke uvesentlig aktør. Vi snakker om verdens rikeste, mest velorganiserte land - mot en nasjon som har blitt den vestlig imperialismes søppeldynge. Det er et utrolig privilegium for en kunstner å få lov å bevege seg mellom disse to verdenene. Men det skjer ikke uten skamfølelse. Jeg har instinktivt alltid stått på palestinernes side; men her fikk jeg gradvis og systematisk argumentene på en overveldende måte. Her har det bodd mennesker i tusenvis av år, de har møysommelig bygd opp steinterasser, landsbyer, samfunn, språk, kultur, historie. Også kommer det noen, med vestlig velsignelse og våpen og driver dem ut; og som om det ikke var nok blir den lille biten som er igjen okkupert og gjenstand for aggressiv bosetting. Det er grusomt og opprørende.
Kai Johnsen minnes et møte som gjorde sterkt inntrykk: - Noen dager før premieren fikk Saleh besøk av en kamerat i prøvesalen. Han hadde ikke vært i Jerusalem på tretten år og gledet seg som en brudgom på bryllupsnatten til å se byen med sitt visum som varte i én dag. Han kom tilbake fem timer seinere, dypt deprimert. Hele kroppen dirret. Han hadde stadig blitt kroppsvisitert og trakassert, følt seg helt hjemløs i sin egen okkuperte hovedstad… Kai blir rød i øynene der han sitter. - Det hviler en tung pessimisme over palestinsk kunstliv, noe som er vondt å være vitne til. De får ingen substansiell hjelp.
Hvordan gikk forestillingene?
- Noe av det flotte med Facebook og den slags er at det også langt på vei funker der. Samtidig har de mye som vi ikke har, for eksempel en masse ungdommer som er villige til å jobbe for deg, nårsomhelst. Kort tid før premieren fikk vi vite at en norsk hjelpearbeider hadde ringt hjem for å fortelle at Betlehem by var tapetsert med plakater for et norsk teaterprosjekt!
Slike fantastiske ting kan også skje hos palestinerne. Vi spilte for godt fylte hus, men lider under det samme dilemmaet som her: Vi når ikke fram til vanlige folk. Det var mest kunstnerne selv som kom. Men vi håper på muligheten til å spille mer.
De sier: Vi trenger det, og bare det at prosjektet ble noe av har en betydning i seg selv, sier Kai Johnsen.
Scenekunst.no 03.06.13
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar