Det plagsomme barnet

Nationaltheatret/Ibsenfestivalen
Lille Eyolf av Henrik Ibsen
Amfiscenen

Pia Tjelta: Rita Allmers
Kåre Conradi: Alfred Allmers
Marte Engebrigtsen: Asta Allmers
Hermann Sabado: Borgheim
Andrine Sæther: Rottejomfruen

Sofia Jupither: Regissør
Erlend Birkeland: Scenograf
Magnus Mikaelsen: Lysdesigner
Ellen Dæhli Ystehede: Kostymedesign
Ruth Haraldsdottir Norvik: Maskør
Mari Vatne Kjeldstadli: Dramaturg

Faen, nok en forestilling med forsømte barn. I går Osvald og Regine i Gjengangere, i dag Lille Eyolf. Hva er det jeg har gitt meg ut på?

Men heldigvis: Forestillingene er så forskjellige som det går an. Og takket være Lille Eyolf har jeg fått bekreftet teorien om at en av mine favorittfilmer, Antichrist av Lars von Trier, bygger sin kjernehistorie på dette Ibsenstykket fra 1894. En gang falt den lille gutten ned fra stellebordet mens foreldrene Rita og Alfred hadde seg. Han ble skadet for livet, noe foreldrene så godt de kan forsøker å late som de kan leve med.

Designhelvete

I svenske Sophia Jupiters regi og Erlend Birkelands scenografi lever Rita (Pia Tjelta), Alfred (Kåre Conradi) og Eyolf (Elliot Stange) i et nåtidig luftig, minimalistisk designhelvete. Fasaden er med andre ord på plass, men selvfølgelig ikke det som er under. Det begjæret som var årsak til ulykken har dabbet av. Alfred har rotet seg inn i et uendelig filosofisk skriveprosjekt om ”det menneskelige ansvar”, gir det til slutt opp for å prøve å dulme samvittigheten ved i praksis å hengi seg helt og fullt til sin sønn, mens Rita virrer rastløst omkring og prøver å gjenoppvekke sin manns begjær. Men hun klarer verken det eller å være en mor for gutten, bare å være en mor til gutten, som hun ser som selve hindringen for at hun og Alfred skal få tilbake gnisten. I det hele tatt: Eyolfs tilstedeværelse er mer forstyrrende og hindrende enn berikende.

Men redningen er nær: Familien får en dag besøk av den såkalte Rottejomfruen, en arketypisk eventyrfigur bygd på Rottefangeren fra Hameln, spilt av Andrine Sæther. - Har herskapet noe som gnager i familien?, spør hun og tilbyr seg å lokke det ut på sjøen så det drukner. Men hva skulle det være? Alt er jo perfekt. Men så får hun øye på Eyolf. Hun setter seg ned hos ham, opptrer som en nærværende figur, og den lille krykkegutten ikledd den argentinske landslagsdrakten opplever endelig at noen ser ham…

Den sterkeste scenen
Scenebildet er brettet ut i hele amfiets bredde. Det er stilig, i ordets rette forstand. Pia Tjelta og Kåre Conradis figurer matcher det perfekt der de veksler opp og ned, inn og ut, fram og tilbake mellom overflate og innhold, fornuft og følelse, løgn og sannhet, den ene enden av scenen og den andre. Alfreds halvsøster Asta (Marte Engebrigtsen) og den lettere irriterende ingeniøren Borgheim (Hermann Sabado) utfyller og kontrasterer på en fin måte.

Den sterkeste scenen er imidlertid den som fyller minst: Der Rottejomfruen og Eyolf trekkes til hverandre i en naturlig og skjebnesvanger samhørighet. Scenen inneholder en lavmælt, vakker intensitet som blir værende i minnet, en poetisk klang av evighet à la Skjønnheten og udyret, jenta og vampyren.

Men den aller fineste scenen utgjøres av forestillingens eneste sceneskift: Eyolf er død. Scenen blir mørklagt. Alle unntatt Alfred forlater den. Inn kommer scenepersonalet og tømmer scenen. Pakker ned puter, dekker til møblene, vanner og røyklegger gulvet. De jobber langsomt, nøye og konsentrert mens Bugge Wesseltoft og Henning Kraggeruds versjon av barnesangen "Blåmann, Blåmann, bukken min" får klinge uforstyrret og fargelegge den sorgen som oppstår i etterklangen av Ritas skrik da det går opp for henne at gutten er druknet. En sorg som Alfred målbærer ved bare å sitte der ved havet, i taushet. En gang reiser han seg opp og lar en scenearbeider overrisle ham med en vannslange. Også setter han seg ned igjen.

Når ordene er borte
Scenen utgjør et kjærkomment avbrekk fra resten av forestillingen, som er en eneste lang mitraljøseild av ord, som om skuespillerne må rekke å bli ferdige på normert tid, og attpåtil framsagt i et lokale med dårlig akustikk.

Selv om Tjelta og Conradi framstiller sorgen, forvirringen, egoismen og selvopptattheten på en måte som rører deler av publikum til tårer, får jeg til tider en følelse av å være vitne til et slags widescreenteater på flatskjerm, der aktørene snakker og snakker og illustrerer det de sier med hendene mens de med bestemte skritt går fra den ene enden av scenen til den andre.

Men hva blir igjen når ordene er borte? Dette spørsmålet skulle jeg ønske at flere regissører og skuespillere stilte seg oftere.

Scenekunst.no 15.09.14