Lille Ødipus, hvor har du vært?

Ibsenfestivalen
Gjengangere
av Henrik Ibsen
Nationaltheatret, Malersalen

Liv Bernhoft Osa: Helene Alving
Sigurd Myhre: Oswald Alving
Bjørn Skagestad: Manders
Per Egil Aske: Engstrand
Hanne Skille Reitan: Regine Engstrand

Victoria H. Meirik: regi
Susanne Münzner: Scenografi og kostymer
Siv Järbyn: Maskør
Kristian Lykkeslet Strømskag: dramaturg

Vi er alle noens barn. Et faktum som skaffer mange av oss trøbbel livet gjennom. Og når tiden er inne får vi selv barn - og lar det gå utover dem.

”Historien gjentar seg”, sa Thukydid. ”Første gang som tragedie, annen gang som farse”, tilføyde Karl Marx. ”Det er ikke levende i oss; men det sitter i oss allikevel, og vi kan ikke bli det kvitt”, sier enkefru Alving i Gengangere. ”Lille Ødipus, hvor har du vært? Jeg har vært hos mammaen min”, sang Lasse Myrvold.

Midt på gulvet i Nationaltheatrets malersal står et hus, veggene er borte, bare reisverket står igjen. Publikum sitter langs veggene på alle fire sider, og får derigjennom innblikk i det som foregår på innsiden av huset. Der står og sitter enkefru Helene Alving, pastor Manders, snekker Engstrand og hushjelpen Regine Engstrand i stivnet positur, mens kunstnersønnen Osvald Alving kretser rundt huset, på vei hjem fra Paris.

Zombier

De reiser seg og begynner å bevege seg rundt i huset, stumme, med tomme blikk, som zombier. Som gjengangere.

Slik settes tonen for enda en versjon av Henrik Ibsens skuespill fra 1881. En gyser av en forestilling som, uten dikkedarer og overflødige hjelpemidler, går linen helt ut.

I kjølvannet av forgjengeren Et dukkehjem er det i utgangspunktet også her kvinnen som er kraftfeltet og den det først og sist dreier seg om. Nora reiste sin vei og kom ikke tilbake. I Gengangere kommer Helene Alving tilbake – men angrer på det. Forbindelseslinjene går på kryss og tvers, og ender alle på en eller annen måte opp hos henne. Hun sendte i sin tid Osvald bort for å skåne ham for det turbulente ekteskapet med den nå avdøde levemannen og psykopaten kaptein Alving, som viser seg å være far til Regine som de later som er datter av snekker Engstrand. Selv brøt fru Alving opp for å hengi seg til den hun egentlig elsket, pastor Manders, som i lovens og guds og moralens navn sendte henne tilbake, men gnisten mellom dem døde aldri. Osvald og Regine har på sin side et godt øye til hverandre, uten å vite at de er halvsøsken, og så videre.

Barna
Men i Victoria Meiriks versjon, basert på Ingmar Bergmans gjendramatisering fra 2002, er det barna det dreier seg om. Slik leser i hvert fall jeg det. Det er de som er ofrene. Det er de som sterkest må ta konsekvensene av alle løgnene som detonerer i livene deres, noe Sigurd Myhre og Hanne Skille Reitan gjør så jeg kjenner det i magen. Det er rart med det. Jeg har sett dem begge, hver for seg, i flere forestillinger siden de gikk ut av Teaterhøgskolen i Oslo for tre og fire år siden. Og jeg synes alltid de har levert. Alt har vært på plass, diksjon, pauseringer, tilstedeværelse osv, noe som strengt tatt burde være en selvfølge, alltid. Men med forbehold i at det også er flere forestillinger jeg ikke har sett dem i: Her slipper jeg å bemerke slike forglemmelige selvfølgeligheter. Det som setter seg i magen har en tendens til å bli der: Bildet av den oppløste Regine som ikke ser annen utvei enn å reise sin vei (ja, denne gangen er det hun som gjør det). Bildet av den ødelagte Osvald som ligger forlatt i mørket og roper på mamma.

Det er godt gjort å få så mye ut av noe vi har sett så mange ganger før. Jeg tenker ikke på Ibsens stykke, det kan jeg faktisk ikke huske å ha sett før. Jeg tenker på de forsømte barna. Men her er det tydelig at det har foregått en prosess mellom regissør og skuespillere som har vært reelt gjensidig. Det hele oser av vilje til å komme hverandre i møte. Til å få maksimalt ut av dette nedstrippete, gjennomsiktige konseptet.

Gjennomsiktigheten
Gjennomsiktigheten, ja. Ikke bare kommer vi ubehagelig nært innpå Osvalds fortvilelse og Regines raseri, vi har også full utsikt til resten av publikum som sitter rundt huset. Vi vet at de vet at vi vet at de ser oss. Vi blir kikkere – multiplisert.

Og når vendepunktet kommer, når asylet brenner ned, asylet som fru Alving finansierer byggingen av med sin avdøde manns penger, er vi så godt som inni brannen alle sammen.

Så får vi heller godta noen av de evige forsøkene på ”aktualisering” som vi heller ikke denne gangen slipper unna, nå i form av en stabel med bøker hos Helene Alving bestående av Märta Tikkanen, Simone de Beauvoir, S.C.U.M.-manifestet med flere. Som pastor Manders pliktskyldigst må bemerke; jasså, hva er det du leser!? Som om det var porno - noe det forresten delvis er, ettersom Anaïs Nin også er representert.

Altfor ofte synes jeg sånne streker bærer preg av å være påført utenfra og, stikk i strid med hensikten, avleder oppmerksomheten fra forestillingens essens. Denne gangen er det ikke så farlig, fordi resten bærer det hele på egen hånd. Men unødvendig er det uansett. Aktualiteten i forestillingen ligger i dens kunstneriske kraft. Basta.

Scenekunst.no 12.09.14