Alberto og Che

 «Fotografiets Mona Lisa» er det berømte portrettet av Che Guevara blitt kalt. I 1990 fikk vi besøk i Frihetens redaksjon av fotografen, Alberto Korda. Bildet tok han under en minneseremoni i Havanna for ofrene etter sabotasjen mot skipet La Couvre i mars 1960. Foto: Chris Erichsen

KARAWANE: Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke)

Les mer om forestillingen og kompaniet Karawane her.

Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke) handler om mennesker i drift. Om flukt, ensomhet og fragmentering i globaliseringens tidsalder. Det er et sjangeroverskridende, musikalsk, visuelt, teatralt, filmatisk og lydmalende verk. Konserten utgjør den definerende understrømmen, som besudles og berikes av bilder, tekster, lyder og bevegelser, i et totaluttrykk som spenner over et stort register - av støy, poesi, meditative og brutale filmbilder, stille sanger, rytmisk råskap og nerdete lydforskning.

Hausmania 2 juni 2018

Flere bilder under fanen «Bilder» her.

Tingleteren

Katalogtekst, Inghild Karlsen, Vestfossen kunstlaboratorium 2009

Nullte etasje: Stein
Lillevolden

langflat på

fortauet, med et svartkledd
kne

i

ene øret

og asfalten

mot det andre - han lytter

Av og til ser Inghild Karlsen seg omkring hjemme, konstaterer at ingenting har skjedd på en stund og går ut for å se om det står bedre til andre steder.

Hun sjekker at hun har med seg det hun trenger, går ned trappene og ut i nullte etasje. Først det ene beinet. Så det andre. Hun skanner gatebildet. Beveger seg i det som ser ut som et mellomrom, et spenningsfelt mellom det nølende og det bestemte. Mellom stillstand og bevegelse. Mellom asfalten og et svartkledd kne. Hun lytter.

Hva lytter hun etter? Hva hører hun?

Skjønnheten og uskylden

Katalogtekst, Martin Skauen, Vestfossen kunstlaboratorium 2009

Det er en utbredt øvelse å be etablerte forfattere, musikere eller billedkunstnere velge seg ut en ung fremadstormende i samme bransje. Det gir seniorene en god anledning til å vise all verden at det gror i deres fotspor.

Men det kan ikke være det kunstneriske slektskapet som gjør at Inghild Karlsen har valgt seg Martin Skauen. Ulikheten dem imellom er påfallende. Noe som taler til begges fordel.

Hva er det Kristin von Hirsch vet?

 
Tale til Kristin von Hirsch sin utstilling "Det jeg vet"
Galleri Storck, Oslo mars 2014

Vi som holder på med å skrive, lage bilder og filmer og sånn vet hva som venter oss dersom tittelen ikke på ett eller annet tidspunkt har poppet opp av seg selv. Litt sånn, hva skal barnet hete? Det kan være et helvete. Men det kan også minne om barneleken i sandkassa: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye ble det igjen.

La oss si det sånn at Kristin von Hirsch holdt på til hun satt igjen med ett eneste sandkorn. Som vi vet er det mye som kan rommes i et sånt. Hos Kristin, intet mindre enn ”Det jeg vet”.

Så hva er det Kristin von Hirsch vet?

Ja, det er vel det vi er her for å finne ut av…. For meg, i denne sammenhengen, var tittelen det enkleste. Den kom først, i samme øyeblikket som Kristin sa: Jeg tror jeg har funnet tittelen: ”Det jeg vet”. Og da sa jeg: Fint, da skriver jeg en tekst med tittelen: ”Hva er det Kristin von Hirsch vet?”

Det låt bra der og da. Men jeg angrer litt på at jeg helt frivillig tilbød meg å skrive en tekst med den tittelen. For svaret ligger jo i bildene, som henger her rundt oss. Og mer er det egentlig ikke å tilføye…….

Sanger fra bak fasaden

Foto: Vibeke Lie

Høsten 2015 begynte Anette Röde Hagnell og Chris Erichsen å samarbeide om en splitter ny musikalsk konstellasjon. Vi bygget raskt opp et repertoar basert på egne komposisjoner og egne og andres tekster og hadde vår første konsert på Pohlmanns matbar i Porsgrunn i november samme år, under overskriften:

Foto: Lars Løberg

Sangene fra bak fasaden og de indre rommene 
Sprukne toner fra et galopperende hjerte 

Ordene vi sier når ingen lytter 

Dette er et kunstnerisk møte mellom to verdener: Hagnell er teatermusiker, komponist og skuespiller, utdannet klassisk pianist. Erichsen er rockmusiker og filmskaper, med bakgrunn fra bl.a. The Aller Værste! og Ratataboo. Med utgangspunkt i dette har de innledet et musikalsk og scenisk samarbeid som det slår gnister av. Det er poetisk og rått, minimalistisk og ekspressivt på en og samme tid.

Det er en overskridelse av den litt tvangsmesige bass/trommer/gitar-formelen innen bandverdenen, og likevel låter det på sitt mektigste som et helt band. Begrensningene innen duoformatet tillater oss å destillere arrangementene ned til det absolutt minimale samtidig som vi beholder intensiteten i samspillet. Dette kommer bl.a. til syne i kombinasjonen av silkemykt, glassklart piano og rå fuzzgitar. I tillegg trakterer vi instrumenter som klokkespill, melodica, trekkspill, stortromme og annen perkusjon.

I tekstene, skrevet av Chris Erichsen, Anette Röde Hagnell, Kristina Lugn, Kjartan Fløgstad, Bertolt Brecht m.fl., går vi inn i de indre rommene og ser på livet slik det utspiller seg der, og hvordan det store livet avspeiler seg i det lille livet. Dette formidles med intensitet og tilstedeværelse i et scenerom med rekvisitter og en lyssetting som er en del av denne fortellingen.

Foto: Lars Løberg

Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring

 

Tidenes beste Georg Johannesen-seminar er over, og med det trekker jeg meg gradvis ut av arrangementskomiteen, som jeg har vært medlem av i fem år. I den anledning har jeg funnet fram en nekrolog over Georg Johannesen (22. februar 1931 - 24. desember 2005) jeg skrev i januar 2006 i Bok og bibliotek da jeg var redaktør der:

Det er ikke i Bok og biblioteks ånd å trykke nekrologer. Spør ikke hvorfor. Det bare er sånn. Denne teksten må derfor betraktes som unntaket som bekrefter regelen. 
 
Georg Johannesen er død. Det er dumt at noen som har mer å by på dør. Tomheten og stillheten etterpå blir enda mer tom og stille. Det er lettere å gråte ut sin sorg for eksempel når noen endelig får fred etter et langt og smertefullt sykeleie. Likevel hadde det vært enda dummere om han hadde dødd etter lengre tids tiltakende taushet og glemsel. Nå sjokkerte han oss igjen og det kommer vi til å huske ham for.

Han er blitt minnet vidt og bredt, i flere omganger, i mange forskjellige massemedier. To aviser som han pr. tradisjon hadde et i det minste anstrengt forhold til, Klassekampen og Dagbladet, har hedret ham gjentatte ganger. Regjeringen sendte selveste Øystein Djupedal til bisettelsen. 

Politisk - med god grunn

Göteborgs stadsteater
Teater Smuts startar punkband
Gästspel 3 - 4 mars, Nya Studion

For noen uker siden skrev redaktør Hild Borchgrevink om kjedsomheten ved baklengs venting. Om hvordan tekstteater kan kjennes som om ”det roper ting til deg med utestemme lenge etter at du har forutsett hva som vil bli ropt”. Hun hadde ved en tilfeldighet sett forestillingen Sufflören på Dramaten i Stockholm og konstatert at den gledelig nok ikke gikk i den fella. Dette hadde selvfølgelig med skuespilleren Andreas Olssons egenproduserte tekst å gjøre, men også med hans virtuositet.

Ja, virtuositet. Men i denne sammenhengen forstått som det motsatte av det Verk produksjoners Fredrik Hannestad her på scenekunst kritiserte regjeringens nye kunstpolitiske satsing, Talent Norge, for å bygge opp under: En hensiktløs virtuositet som utøveren skjuler seg bak. En virtuositet for virtuositetens egen skyld.

Poenget er at ekte virtuositet er der av en grunn. Sånn sett er virtuositetens fremste oppgave å oppheve seg selv.

Politisk teater
Nylig opplevde jeg noe liknende. Noen tok meg med til Göteborg for å se et kompani jeg aldri hadde hørt om framføre en forestilling jeg, utfra omtalen og mine egne forutsetninger, neppe ville gått og sett.