Intervjuer

- Noen må gå foran

av Tor Harald Rødseth (Musikknyheter, 20.08.2025) 

Foto: Carsten Endresen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Chris Erichsen kom tidligere i år med albumet «Kjærtegn & Manifester». Det fikk unisont gode anmeldelser. I forbindelse med albumet er Chris Erichsen på veien i år, fra Tromsø, til Halden i sør. Vi tok en prat i sammenheng med det, like i forkant av andre del av turneen.

- Hvorfor skal jeg beskrive The Aller Værste! (TAV!), besvarer Erichsen første spørsmål. Jeg får slik bekreftet at han er like skarp i formuleringene sine som antatt. Det nærmeste jeg kommer å lure ut av ham om TAV!, senere i intervjuet, er:

- Det spesielle med TAV!, er at det du kaller et samarbeid mellom «sterke personligheter» skapte et «side om side-uttrykk». Du hører alltid hvem som spiller hvilket instrument, at alle kommer til sin rett, og at motsetningene fikk være til stede hele tiden. TAV! var «grunnskolen» min i å lage musikk.

TAV! var bandet som plasserte Erichsen høyt på det norske musikk-stamtreet. Det brakte postpunk/new wave til Norge i 1979, både musikalsk og tekstmessig.

Bandet har satt dype fotavtrykk i norsk moderne musikk, og inspirerer fortsatt tre generasjoner norske musikere og produsenter. Erichsen forteller at han hadde aldri hadde sett det for seg, og at det gjør ham ydmyk og stolt.

Etter TAV!, har du noen gang fått like stor oppmerksomhet som i forbindelse med årets album og turné?

- Tidligere ble det skrevet langt mer om musikk i media, og vi fikk massevis av gode kritikker. Nå når det ene mediet etter det andre legger ned sin kulturdekning har jeg likevel fått en rekke flotte kritikker, så jeg må vel svare «nei».

Erichsen er ikke fullstendig overrasket over at «Kjærtegn & Manifester» har blitt så godt mottatt. Dette fordi han er vant med god kritikk. Både for det han har gjort innenfor musikk, kortfilmer og journalistikk. Han sier likevel:

- Man kan aldri ta slikt for gitt. Det føles jævlig risikofylt. Hva er det jeg gjør nå; jeg nærmer meg 70, og så skal jeg gi ut et nytt album der alt står og faller på meg, der jeg styrer unna alle kompromisser, og ha baller til å stå for det i full offentlighet... 

På albumet er det homager til TAV!, f.eks den distinkte bruken av det karakteristiske Farfisa-orgelet. I tillegg sender introen på «Bekjennelse» (med «tilfeldig snakking») tankene til TAV!s legendariske «Du sklei meg så nær inn på livet» (som også innledes med litt slik «tilfeldighet»).

- Flere har bemerket det med den introen, men det er faktisk ikke bevisst. Bruken av Farfisa derimot, er helt bevisst. Den gir med sin karakteristiske spisse lyd noen muligheter i arrangementet som ingen andre orgellyder gir. 

Etter konserten din i Bergen nylig, sa du at det er musiker du egentlig er, men i lys av kvaliteten på tekstene dine og den utstrakte virksomheten din i tidsskrifter; hvordan kan det ha seg, og hvorfor har du ikke satset mer på musikk?

- Godt spørsmål. Jeg tror svaret er barn, familie osv. Den første tida etter TAV! var bare surr. Jeg måtte få meg en jobb! Så da flyttet jeg til Oslo og utdannet meg som journalist. Det ble dermed min profesjonelle bane, og det jeg til enhver tid har falt tilbake på. 

Så du anser deg for å være bedre til å skrive musikk enn til å lage tekster?

- Nei, det vet jeg ikke. Det blir ikke fruktbart å sette de egenskapene opp mot hverandre. Det å skrive har jo vært en vesentlig del av livet mitt.

Det startet med at jeg som femåring fikk singelen «Long Tall Sally»/«Tutti Frutti» med Little Richard av en kul barnevakt. Jeg spilte låtene om og om igjen, slik at moren min holdt på å bli gal. Senere snek jeg meg inn på arbeidsrommet til min far som var skribent, og så ham skrive for hånd. Det var en mystikk i det; hva er det som skjer når han gjør det..?

Så da måtte jeg jo forsøke å skrive jeg også, og begynte med dikt og sangtekster. Så gikk det over i at jeg ville utforske flere sider ved det å skrive, så det er en del av meg, men identiteten min, personen Chris Erichsen er musiker.

Erichsen opplever ikke at «kjærtegnene» og «manifestene» på det ferske albumet er så adskilte som intervjueren antyder:

- Jeg opplever at tekstene mine er en mental reise i skjæringspunktet mellom «Kjærtegn og manifester». Det var derfor jeg kalte albumet det. Mellom individet og samfunnet, det lille og det store, og det personlige og det politiske. 

Opplever du at de politiske tekstene når utover et ekkokammer?

- Hvis du prøver veldig hardt å ikke bli i et ekkokammer, forblir du der uansett. Du må kunne skrive om [og fremføre] det du brenner for og har på hjertet, slik Musikknyheter bemerket i sin live-anmeldelse. Du må stole på det, ellers har du tapt.

Erichsen, som politisk plasserer seg til venstre, utdyper - for langt for Musikknyheter - med å beskrive sine kritiske synspunkter til venstresidens nedtoning av kulturpolitikken. Han mener politikerne ofte blir for opptatt av å være «folkelige» i framføring av budskapene sine, og bruker Mimir Kristjanssons «tilstedeværelse i alle tenkelige og utenkelige kanaler» som eksempel.

- Jeg kan ikke gjøre noe jeg ikke tror på for å nå ut til flere. Jeg er sikker på at den attituden gir meg mer innflytelse enn ved å komme med et eller annet mainstream statement i en allmenn sammenheng. Jeg er lykkelig befridd fra trangen til å nå ut til alle.

Det meste du har holdt på med har vært tidsriktig eller innovativt, men i snevre genre og genreblandinger. Hvorfor?

- Veldig mye av det som er mainstream i dag begynte med at noen tok sjansen på å bevege seg inn i ukjent terreng. Jeg er fascinert over hvordan et tilsynelatende snevert uttrykk på et tidspunkt plutselig kan smelle til og nå ut til massene. Noen må gå foran og være avantgarde. Da kan mye skje i kjølvannet av det, slik du viste til om at TAV! har inspirert tre generasjoner. Hvor hadde for eksempel musikken vært i dag uten pønken?

--- 

- Bevar infrastrukturen som gjør det mulig for såkalte marginale uttrykk å eksistere

av Johanna Holt Kleive (Ballade, 2 september 2025) 

_________________________________________________________________________

I Ballades serie «Hvor brenner det?» utfordrer vi sentrale stemmer i musikkbransjen med aktuelle musikkpolitiske spørsmål. Finnes det et bedre tidspunkt for en slik spalte enn akkurat nå – midt i kulturvalget 2025?

Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig til Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et viktig retningsvalg for fremtidens kulturpolitikk. I forkant av valget har vi derfor snakket med aktører i kulturfeltet om hvilke saker de mener er de viktigste – og hvorfor nettopp disse bør prioriteres.

Chris Erichsen: – Når venstresiden tilsidesetter kunsten og kulturpolitikken, gjør de i praksis felles sak med høyresiden, som heller ikke prioriterer den

Christian «Chris» Erichsen er en norsk musiker, journalist, kortfilmskaper, scenekunstner og redaktør. Erichsen var også en av de fem i det legendariske skarock-bandet The Aller Værste». Kom i vår ut med det kritikerroste albumet «Kjærtegn & Manifester», og er nå på turné i alle landsdeler.  

_________________________________________________________________________

 – Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Jeg er enig, men vil føye til et «for så vidt». Grunnen til dette forbeholdet er begrepet kultur, som jeg har et noe belastet forhold til. Altfor mange strør om seg med det ordet når de egentlig mener kunst. Røttene til dette finner vi i Arbeiderpartiets såkalte utvidede kulturbegrep fra 70-tallet, som fikk noen markante – og til dels absurde – resultater. For eksempel fikk travhesten Alm Svarten Gran kommunes kulturpris. Dette har jeg i og for seg ingenting imot, problemet er bare at det fungerer som en avledning fra det det egentlig burde handle om.

– Kultur dreier seg om noe mye større, hvor kunsten bare er én del. Det handler om livsform, tradisjon, mat, idrett, religion, kjønn, hva som samler og hva som skiller oss, hva vi tror på, hva vi kjøper, hva vi foretrekker og avviser – og hvorfor.

– «Kunst er unntaket. Kultur er regelen», sa teatersjef Per Ananiassen i Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš til meg i et intervju jeg gjorde med ham for noen år siden, et sitat han igjen hentet fra Jean-Luc Godards kortfilm Je vous salue, Sarajevo.

– Så, når det er sagt: Ja, det står noe på spill. Og her gjør dessverre ikke venstresiden – som jeg selv tilhører – jobben sin. De prioriterer verken kunsten eller kulturpolitikken, rett og slett fordi de ikke mener den er viktig nok. Fokuset ligger på andre, ekstremt viktige saker som økonomiske forskjeller, skattepolitikk, tannhelse og sosial dumping. Dermed har de tatt til seg en grunnregel i politikken: snakk om én ting – og hold fast ved den.

– Når venstresiden tilsidesetter kunsten og kulturpolitikken, gjør de i praksis felles sak med høyresiden, som heller ikke prioriterer den. Ja, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet – det partiet som faktisk har stilt flest spørsmål om kulturpolitikk i Stortinget! Og vi vet hvorfor: av samme grunn som Donald Trump, Orbán og Meloni er frenetisk opptatt av kultur- og identitetsspørsmål.

– Det nærmeste Rødt har kommet et offentlig kulturpolitisk statement, var kanskje Mímir Kristjánssons deltakelse i Sløserikommisjonen, begrunnet med den uoppslitelige klisjeen om at «man må da kunne snakke med folk man er uenig med også». En begrunnelse han med små variasjoner bruker om alt mulig rart han deltar i – enten det er Farmen kjendis, Sarons Dal eller 24-stjerners julekalender.

– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?

– Jeg antar at veldig mange vil svare Nationaltheatret, og det er i og for seg viktig nok – bevares. Men jeg mener det er like viktig å bevare og styrke den kunstneriske og økonomiske infrastrukturen som gjør det mulig for såkalte marginale uttrykk å eksistere.

– Å produsere og sette opp en scenekunstforestilling utenfor institusjonene er latterlig billig i den store sammenhengen, men livsviktig for kunstnerne som jobber med den. Og ikke minst er det livsviktig for det kunstneriske kretsløpet. Det er jeg sikker på at Nationaltheatrets sjef Kristian Seltun – som selv kommer fra det frie feltet – kan skrive under på.

– Hva skal til for at musikken kan få blomstre enda mer – ikke bare som kunstnerisk uttrykk, men også som en ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næringsutvikling?

– Det nærmeste og enkleste – og kjedeligste – er å peke på korps, kulturskoler, sykehusklovnene og lignende. Men det sitter egentlig litt langt inne for en som meg, som kommer fra punken.

– På 90-tallet fantes det noe som het KAJA, en forkortelse for ordblomsten Kompetanse, Arbeidstrening og Jobbskaping for Arbeidsledige. Da fikk jeg faktisk betalt av staten for å jobbe med bandet mitt, Ratataboo! Dette ble faktisk initiert av Kommunal- og arbeidsdepartementet – ikke Kulturdepartementet.

– Mye av det som skjedde innen kulturpolitikken den gangen tror jeg var inspirert av den franske kulturministeren Jack Lang, som gjorde en formidabel innsats med å etablere kunstnerisk infrastruktur. Dette merker man fortsatt spor av i Frankrike – ikke i form av gigantomane kulturhusprosjekter, men gjennom en mengde små spillesteder spredt over hele landet, ofte basert på eksisterende, mer eller mindre forfalne bygninger, drevet av lokale entusiaster.

– Selv holder jeg til på Hausmania i Oslo, et kulturhus som er bygd opp nedenfra siden det ble okkupert på slutten av 90-tallet, og som i dag eies av Oslo kommune. De leier ut 70–80 rom til en bred vifte av kunstnere, til en overkommelig pris. Noe lignende, i mindre skala, finnes i Arendal, i form av Munkehaugen kultursenter, eller Munken, som det heter nå. Der spilte jeg i mars, og jeg skal spille der igjen senere i høst. Sånne steder koster det offentlige lite – men betydningen deres kan ikke overvurderes.

– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?

– At det, ved siden av Operaen, Konserthuset, Nationaltheatret, korps, kulturskoler og sykehusklovner, også er plass til steder som Hausmania og Munken. At det foregår en løpende, kontinuerlig samtale i små og store offentligheter – om, fra og til hele spekteret av kunstneriske uttrykk.

– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?

– La meg igjen bruke Hausmania som eksempel: Stedet er viktig i seg selv for kunstnerisk utforskning og innovasjon – men ikke bare det! Det er også «et sted å være» for folk som ikke passer inn andre steder.

– Da bysentrene over store deler av verden skulle bli levende arenaer for det som ble kalt «de kreative klassene», ble resultatet en saus av gigantomane prestisjeprosjekter og dyre luksusboliger, godkjent og støttet av det offentlige. I stedet for å skape levende, kunstnerisk funderte og mangfoldige bymiljøer, førte de kreative klassers inntog til en slags urban apartheid, hvor de vellykkede, rike og hvite tok over sentrum, drev boligprisene opp – og de fattige ut til forstedene.

– I denne fasen fremstår Hausmania som den lille galliske landsbyen som står imot de romerske armeene – en av få gjenværende aktører i Oslo som fortsatt holder fanen høyt for en byutvikling som inkluderer selvstendig skapende virksomhet og reell brukermedvirkning. En by som er noe mer enn bare en arena for næringsutvikling, hippe kaféer, mikrobryggerier og dyre boliger  

----

- Det oste av en vi-gir-oss-ikke mentalitet

foto: Anna Penkova

 

 

 

 

 

 

 

 

 

av Eli Tenga (Hausmania.org 4/12-24) 

Under den pågående mobiliseringen med samlenavnet ‘Hausmania Brenner’, var det mang en Hausmanitt som delte litt av sin personlige relasjon til huset. Spesielt Chris Erichsen (artist og redaksjonsmedlem her på huset) sitt innlegg på sin Facebook vegg sto ut. Her er et lite utdrag:

«Da jeg for 7 år siden kom inn på Hausmania var det ikke «som å komme hjem». Jeg kom hjem! Verdien av at det finnes et sånt sted gikk for alvor opp for meg, på flere måter: Det handler om å sørge for at den byen vi bor i skal være noe annet og mer enn bare en arena for næringsutvikling, hippe kaféer, mikrobryggerier og bygging av dyre boliger. Det handler om å skape og vedlikeholde levende alternativer, her og nå. Steder som prøver ut andre måter å gjøre ting på, i en tid der det snart ikke lenger finnes steder i bykjernen der kunstnere har råd til å være».

 

Videre rørte han ved hva huset betyr for byen rent arkitektonisk:

 

«Midt i storbyen Oslo finnes det et sånt sted - som gjør byen til et bedre sted å være i. Huset ligger der, med sin særegne estetikk, sin unike kombinasjon av noe hemmelig og noe åpent og vitner om en annen måte å gjøre ting på.» 

 

I anledning hans fremførelse på kveldens konsert på Hausmania, den første i en serie på fire konserter, så tok vi en prat med Chris der han utbroderte sine tanker om Hausmania og sitt kunstnerskap:

 

Du omtaler Hausmania som et hjem. For mange utenforstående ser kanskje stedet ut som det stikk motsatte. Kan du utdype litt hvordan møtet med Hausmania og din tid her har vernet om deg som person og ditt kunstnerskap?

 

- Da jeg flytta inn i 2017 var det, som jeg skrev på Facebook, ikke «som å komme hjem», jeg kom hjem! Stedet representerte, på sitt litt slitne, smått forfalne sett, det jeg selv kommer fra og hadde savna i så mange år. Jeg har i flere omganger sittet på små cellekontorer i ulike sektorer av statsbyråkratiet og vært døden nær. Så åpna det seg opp, jeg kom inn i scenekunstfeltet og da jeg landa på Hausmania kunne jeg endelig senke skuldra. At det var en del gretne halvgamle sulliker her som gikk rundt og kjefta på hverandre var vel nesten som det skulle være, men selvsagt ikke bærekraftig i lengden, som man sier. Heldigvis har den krisa vi står oppe i virka forløsende på det potensialet som bor i huset. Det er befriende å oppleve på nært hold de mange unge folka, som ikke er tynget av husets historie og de mange motsetningene som har bygget seg opp over åra, nå tar tak og handler. Men for å svare på spørsmålet ditt: Jeg tror at en av inngangsbillettene mine til å få studio på Hausmania var at jeg, i samarbeid med Grenland Friteater, var i gang med et stort teaterprosjekt som var basert på historien om den avdøde anarkisten og Hausmania-veteranen Henning Dahl. Våren 2019 satte vi Cirkus Verdensteater opp i Flerbrukshallen. Vi integrerte den i en mangfoldig happening over ei hel uke, med forestillinger, utstilling, samtaler og en stor avslutningskonsert med en vakker forsoning mellom gamle fiender. Det var en erfaring som i sum bekrefta for meg at her hører jeg hjemme.

 

Om Hausmania er ditt hjem, er vel Hausmanittene din familie…Kan du forklare litt hvordan det er å relatere og bruke samme arealet som så mange sterke og mangfoldige karakterer?

 

- For meg har det å være på Hausmania daglig virket forløsende. Nå er jo ikke jeg typen som sitter i bakgården og sosialiserer så mye, jeg jobber hardt og er mye i min egen boble der oppe i fjerde etasje. Der kan jeg surre rundt på gutterommet, fordype meg hemningsløst i det jeg jobber med og når jeg trenger å lufte meg kan jeg ta en tur rundt i huset og hilse på folk og utveksle erfaringer, og jeg vet jo aldri hvem jeg støter på i storfamilien!

 

Har du noen spesifikke historier/anekdoter som du føler summerer litt opp hva Hausmania er for deg?

 

- Noen av dem har jeg vel allerede vært innom. Men jeg blir faktisk rørt av den optimismen, kreativiteten og handlekraften som har blitt forløst i det siste. Det kom ikke minst til syne på allmøtet i går da folk som jeg ikke hadde sett før krise-bjellene begynte å ringe, plutselig sto fram med kraft og ansvarlighet og fortalte om planene for å redde økonomien. Det oste av en vi-gir-oss-ikke mentalitet som forteller alt om hva som bor i dette stedet.

 

Undertegnede møtte deg for første gang gjennom (uten å vite det), lydene til The Aller Værste! og den legendariske skiva “Materialtretthet” (1980) - du er en vaskeekte rockeveteran! Den motkulturen/DIY kulturen dere sto for - finnes den her på huset? 

 

- Ja! På allmøtet i går snubla folk nærmest over hverandre med ideer. Og det som er satt i gang med kunstauksjon på Instagram, spleis, julemarked og en stripe med støttekonserter er vel bevis nok på det.

 

Du skal spille på konserten onsdag kveld - kan du fortelle litt om hva ditt nåværende musikalske prosjekt går ut på?

 

- Det er et lettreist opplegg, med meg, min Fender Telecaster og en laptop med backtracks. Det ble til under pandemien, da vi jo alle sammen var isolerte. Billedkunstneren Inghild Karlsen spurte meg om jeg ville spille på åpninga av en stor retrospektiv utstilling hun skulle ha på Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal under en glipe i pandemien høsten 2021. Når Inghild spør om noe sier jeg alltid ja, men etterhvert fikk jeg litt kalde føtter ved tanke på å skulle stå der og lire av meg en masse gamle sanger om igjen, på samme gamle måten. Så da begynte jeg å leke meg med andre instrumenter og samples. Jeg spilte alt inn og reiste til Arendal med gitaren min og mac´en. Det funka overraskende bra, så nå er jeg blitt et oneman-band på mine gamle dager! Som gammel bandmann er jeg jo genuint glad i å spille med folk, men i dette tilfellet vil det kreve både plass, organisering, en masse tid og krefter og ikke minst musikalske kompromisser som jeg ikke har tid og tålmodighet til lenger. Musikalsk er dette på mange måter litt sånn back to basics hvor jeg tyr til mye av den samme verktøykassa som jeg er oppvokst med i The Aller Værste! Det er både nyskrevne låter og et par nye versjoner av gamle låter, «et mørkt og energisk bilde av tida vi lever i, i spennet mellom skjørt klokkespill og apokalyptiske gitarkaskader», som det står i presseskrivet. Jeg var på en liten turné i våres og et resultat av det ble at jeg nå jobber med å sluttføre arbeidet med et album som kommer ut i mai, på Apollon Records!