- Det oste av en vi-gir-oss-ikke mentalitet
 |
- Da jeg for 7 år siden kom inn på Hausmania var det ikke «som å komme hjem». Jeg kom hjem! Verdien av at det finnes et sånt sted gikk for alvor opp for meg, på flere måter.
(fra Hausmania.org)Tekst: Eli Tenga/Foto: Anna Penkova
Under den pågående mobiliseringen med samlenavnet ‘Hausmania Brenner’, var det mang en Hausmanitt som delte litt av sin personlige relasjon til huset. Spesielt Chris Erichsen (artist og redaksjonsmedlem her på huset) sitt innlegg på sin Facebook vegg sto ut. Her er et lite utdrag:
- Da jeg for 7 år siden kom inn på Hausmania var det ikke «som å komme hjem». Jeg kom hjem! Verdien av at det finnes et sånt sted gikk for alvor opp for meg, på flere måter: Det handler om å sørge for at den byen vi bor i skal være noe annet og mer enn bare en arena for næringsutvikling, hippe kaféer, mikrobryggerier og bygging av dyre boliger. Det handler om å skape og vedlikeholde levende alternativer, her og nå. Steder som prøver ut andre måter å gjøre ting på, i en tid der det snart ikke lenger finnes steder i bykjernen der kunstnere har råd til å være.
Videre rørte han ved hva huset betyr for byen rent arkitektonisk:
- Midt i storbyen Oslo finnes det et sånt sted - som gjør byen til et bedre sted å være i. Huset ligger der, med sin særegne estetikk, sin unike kombinasjon av noe hemmelig og noe åpent og vitner om en annen måte å gjøre ting på.
I anledning hans fremførelse på kveldens konsert på Hausmania, den
første i en serie på fire konserter, så tok vi en prat med Chris der han
utbroderte sine tanker om Hausmania og sitt kunstnerskap:
Du omtaler Hausmania som et hjem. For mange utenforstående ser
kanskje stedet ut som det stikk motsatte. Kan du utdype litt hvordan
møtet med Hausmania og din tid her har vernet om deg som person og ditt
kunstnerskap?
- Da jeg flytta inn i 2017 var det, som jeg skrev på Facebook, ikke
«som å komme hjem», jeg kom hjem! Stedet representerte, på sitt litt
slitne, smått forfalne sett, det jeg selv kommer fra og hadde savna i så
mange år. Jeg har i flere omganger sittet på små cellekontorer i ulike
sektorer av statsbyråkratiet og vært døden nær. Så åpna det seg opp, jeg
kom inn i scenekunstfeltet og da jeg landa på Hausmania kunne jeg
endelig senke skuldra. At det var en del gretne halvgamle sulliker her
som gikk rundt og kjefta på hverandre var vel nesten som det skulle
være, men selvsagt ikke bærekraftig i lengden, som man sier. Heldigvis
har den krisa vi står oppe i virka forløsende på det potensialet som bor
i huset. Det er befriende å oppleve på nært hold de mange unge folka,
som ikke er tynget av husets historie og de mange motsetningene som har
bygget seg opp over åra, nå tar tak og handler.
Men for å svare på spørsmålet ditt: Jeg tror at en av
inngangsbillettene mine til å få studio på Hausmania var at jeg, i
samarbeid med Grenland Friteater, var i gang med et stort teaterprosjekt
som var basert på historien om den avdøde anarkisten og
Hausmania-veteranen Henning Dahl. Våren 2019 satte vi Cirkus Verdensteater
opp i Flerbrukshallen. Vi integrerte den i en mangfoldig happening over
ei hel uke, med forestillinger, utstilling, samtaler og en stor
avslutningskonsert med en vakker forsoning mellom gamle fiender. Det var
en erfaring som i sum bekrefta for meg at her hører jeg hjemme.
Om Hausmania er ditt hjem, er vel Hausmanittene din familie…Kan du
forklare litt hvordan det er å relatere og bruke samme arealet som så
mange sterke og mangfoldige karakterer?
- For meg har det å være på Hausmania daglig virket forløsende. Nå er
jo ikke jeg typen som sitter i bakgården og sosialiserer så mye, jeg
jobber hardt og er mye i min egen boble der oppe i fjerde etasje. Der
kan jeg surre rundt på gutterommet, fordype meg hemningsløst i det jeg
jobber med og når jeg trenger å lufte meg kan jeg ta en tur rundt i
huset og hilse på folk og utveksle erfaringer, og jeg vet jo aldri hvem
jeg støter på i storfamilien!
Har du noen spesifikke historier/anekdoter som du føler summerer litt opp hva Hausmania er for deg?
- Noen av dem har jeg vel allerede vært innom. Men jeg blir faktisk rørt av den optimismen, kreativiteten og handlekraften som har blitt forløst i det siste. Det kom ikke minst til syne på allmøtet i går da folk som jeg ikke hadde sett før krise-bjellene begynte å ringe, plutselig sto fram med kraft og ansvarlighet og fortalte om planene for å redde økonomien. Det oste av en vi-gir-oss-ikke mentalitet som forteller alt om hva som bor i dette stedet.
Undertegnede møtte deg for første gang gjennom (uten å
vite det), lydene til The Aller Værste! og den legendariske skiva
“Materialtretthet” (1980) - du er en vaskeekte rockeveteran! Den
motkulturen/DIY kulturen dere sto for - finnes den her på huset?
- Ja! På allmøtet i går snubla folk nærmest over hverandre
med ideer. Og det som er satt i gang med kunstauksjon på Instagram,
spleis, julemarked og en stripe med støttekonserter er vel bevis nok på
det.
Du skal spille på konserten onsdag kveld - kan du fortelle litt om hva ditt nåværende musikalske prosjekt går ut på?
- Det er et lettreist opplegg, med meg, min Fender Telecaster og en laptop med backtracks. Det ble til under pandemien, da vi jo alle sammen var isolerte. Billedkunstneren Inghild Karlsen spurte meg om jeg ville spille på åpninga av en stor retrospektiv utstilling hun skulle ha på Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal under en glipe i pandemien høsten 2021. Når Inghild spør om noe sier jeg alltid ja, men etterhvert fikk jeg litt kalde føtter ved tanke på å skulle stå der og lire av meg en masse gamle sanger om igjen, på samme gamle måten. Så da begynte jeg å leke meg med andre instrumenter og samples. Jeg spilte alt inn og reiste til Arendal med gitaren min og mac´en. Det funka overraskende bra, så nå er jeg blitt et oneman-band på mine gamle dager! Som gammel bandmann er jeg jo genuint glad i å spille med folk, men i dette tilfellet vil det kreve både plass, organisering, en masse tid og krefter og ikke minst musikalske kompromisser som jeg ikke har tid og tålmodighet til lenger. Musikalsk er dette på mange måter litt sånn back to basics hvor jeg tyr til mye av den samme verktøykassa som jeg er oppvokst med i The Aller Værste! Det er både nyskrevne låter og et par nye versjoner av gamle låter, «et mørkt og energisk bilde av tida vi lever i, i spennet mellom skjørt klokkespill og apokalyptiske gitarkaskader», som det står i presseskrivet. Jeg var på en liten turné i våres og et resultat av det ble at jeg nå jobber med å sluttføre arbeidet med et album som kommer ut i mai, på Apollon Records!