Fra antologien Scenekunsten og de unge, utgitt til Scenekunstbrukets 20 års-jubileum desember 2014
Høsten 2009 var
jeg, i egenskap av nyansatt midlertidig redaktør for scenekunst.no, tilstede på
Norsk Teaterlederforums årsmøte i Mo i Rana. Min oppgave var, på vegne av de
som hadde ansatt meg, å overbevise de tilstedeværende teaterledere om at jeg
var rett mann på rett plass. Nettstedet levde farlig og man visste ikke helt
hva man skulle med det. Den mektigste av dem alle sammen, som heldigvis ikke
kunne være tilstede i Mo i Rana, raslet med et forslag om å gjøre scenekunst.no
om til et landsomfattende nettbasert billettutsalg.
Jeg gjorde hva jeg kunne, prøvde å få det til å se ut som om jeg hadde vært på vei mot akkurat denne jobben hele livet, påpekte nødvendigheten av at det fantes et redaksjonelt uavhengig, levende nettsted for norsk scenekunst og ikke minst fortalte jeg at en viktig ambisjon var å bidra til en revitalisering av anmelderiet. At teaterkritikken i det store og hele var i fullt forfall tror jeg det var generell enighet om, derfor regnet jeg med at budskapet ville gå hjem.
Hvorvidt det gjorde
det er jeg fortsatt usikker på. I diskusjonen etterpå tok noen til orde for å
gi blaffen i hele teaterkritikken, vi trenger den ikke uansett, mente han.
Andre appellerte til kreativiteten og fantasien; disse teaterviterne er det
ingen som skjønner noe av likevel og Shakespearetidsskriftet er det ingen som
leser. Bedre da å gi ordet til noen ekte teaterelskere, som for eksempel Tor Erling
Staff, mente de.
I baren før middagen
var det mingling og aperitiff. En eldre regissør og avtroppende teatersjef,
forsamlingens muntrasjonsråd og faste festtaler, slang da følgende salve i min
retning: ”Jeg hører at du har ambisjoner om å skape en ny generasjon
teateranmeldere? Jeg ler meg ihjæl!”