Marstrand, Verden

Oslo Internasjonale Teaterfestival
Black Box Teater
Oslo mars 2013

Det lille teatret i Marstrandgata på Oslos gamle østkant har nok en gang avviklet sin årlige festival. Teatret har også funnet det nødvendig å bruke tre sider i festivalens teksthefte på å begrunne navneskiftet fra ”Marstrand” til ”Oslo Internasjonale Teaterfestival”.

Til det kan en interessert publikummer velge å konstatere fakta, glemme det igjen og oppsøke forestillingene. Men når navnebyttet åpenbart blir tillagt en så stor betydning fra teatret selv, er det verdt å reflektere litt over det. Victoria Kiellands fabulering i tekstheftet over språkets makt over sinnene er en velskrevet redegjørelse for sammenhengen mellom det nye navnet og festivalens innhold, som i stor grad dreier seg om, nettopp språk. Men slike sammenhenger er gjerne noe man finner på i ettertid. Teatersjef Jon Refsdal Moe avslører i sin lederartikkel i programheftet at navnebyttet stikker enda dypere enn som så: ”Det var jo hyggelig å være oppkalt etter en småbåthavn på vestkysten av Sverige, men vi følte etter hvert at navnet ikke hadde noe med oss å gjøre”. En småbåthavn på vestkysten av Sverige? Takk for opplysningen. Men hvem er den egentlig interessant for?

Mer interessant enn småbåthavner og filosofiske redegjørelser i ettertid er den følelsen Refsdal Moe nevner. Sånt bør man lytte til. Men det er likevel ikke sikkert det er så lurt av teatret å ta de praktiske konsekvensene av den følelsen.

Universell

Tesen om at jo mer lokal du tør være, jo mer universell blir du, er kanskje blitt en klisjé. Men den er ikke mindre sann for det. Det svinger av navnet Marstrand. Det er noe sært og mystisk over det. Det samme kan ikke sies om ”Oslo Internasjonale Teaterfestival”.

Nok om det. Det festivalen skal bedømmes på er ikke navnet. Og ”selv om vi endrer navn endrer vi ikke fokus”, skriver teatersjefen. ”Vi vil holde et eksplisitt politisk fokus, fordi den beste og viktigste scenekunsten alltid har sterke politiske implikasjoner”.

Som oppvokst på det ekstremt politiserte 70-tallet har jeg en tendens til å løsne sikringen på min revolver hver gang begrepet ”politisk teater” blir nevnt. Heldigvis blir det fort glemt når jeg sitter i den svarte salen og blir konfrontert med en serie usedvanlig sterke sceniske statements.

Det særeste
Jon Refsdal Moe varslet på forhånd om at åpningsforestillingen, Annie Dorsens A piece of work, er det særeste Black Box Teater noensinne har vist. Kanskje det. Eller kanskje ikke. Her ble Hamlet presentert i en digital cutup-versjon ledet av en stemme som låt som noe midt mellom Homer Simpson og Kraftwerk. Vi sitter og ser på en tom scene mens vi lytter til en fragmentert, datastyrt tilfeldighets-hamlet. Morsomt, i en stund. I grevens tid reiser plutselig forestillingens eneste skuespiller seg, som til da har sittet foran første rad som en slags suffløse, snur seg og framfører en monolog som er fullstendig bergtakende. Det er avantgardeveteranen Joan MacIntosh som henvender seg direkte til publikum. Mens hun snakker, går språket hennes i oppløsning. Hun kan ikke noe for det. Det lever sitt eget liv, skiller lag med det mennesket av kjøtt og blod som framfører det. Tilbake står fortvilelsen og maktesløsheten i ansiktet hennes. Før datamaskinen igjen overtar.

Et uttrykk som i mine øyne likner fortvilelse går igjen i flere av forestillingene. Den kroatiske danseren Matija Ferlin beveger seg rundt på et scenegulv dekket av noe som likner kullstøv. Han prøver og prøver, men når aldri fram. Det er liksom aldri godt nok, og han blir bare mer og mer skitten mens han prøver. Ferlin har siden 2004 vært inne i en strøm av forestillinger med fellestittelen ”Sad Sam”, som på kroatisk betyr ”Nå er jeg”. Forelegget for den aktuelle forestillingen Sad Sam – Lucky er tekstene til den slovenske poeten Srecko Kosovel (1904 -1926). Matija Ferlins desperate fysiske intervensjoner i sine fattigslige omgivelser blir her en parallell til Kosovels poetiske intervensjoner i den tidsånden som preget Europa etter første verdenskrig.

Bulgarske Ivo Dimchev prøver også. I Som Faves virvler han seg inn i en absurd rekke av uttrykk og identiteter. Til å begynne med kan det se ut som alminnelig lettvint, lettere komisk karaktershopping, som så mange av oss driver med. Men etter hvert forstår vi at det er ramme alvor og det komiske antar en mer og mer tragisk dimensjon, latterframkallende og hjerteskjærende på en gang.

Scenisk nærvær
Lisbet Gruwez, også helt aleine på golvet, er i besittelse av et sjeldent scenisk nærvær. Forsiktig og presist doserer hun ut sitt bevegelsesrepertoar.

Hun gir, i motsetning til Dimchev og Ferlin, inntrykk av å ha kontroll. Som om hun danser fram lyden som hun danser til. Men ”It´s going to get worse and worse and worse my friend” blir nettopp det, verre og verre. En demagog, den amerikanske TV-evangelisten Jimmy Swaggart, taler i bakgrunnen. Gruwez'  bevegelser blir mer og mer spastiske jo mer evangelisten hisser seg opp, fram til den uunngåelige finalen. Men Gruwez danser ikke bare med kroppen. Hun gjør det med ansiktet også. Et ansikt av kamp og tilbakeholdt lidelse.

I den mer eksplisitt politiske kategorien finner vi de serbiske dramatikerne og dramaturgene Milan Marković og Maja Pelević. Med en tekst av Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels i bagasjen meldte de seg inn i ni politiske partier hvor de raskt fikk ledende posisjoner. Noen få ord i teksten ble endret og tilpasset de aktuelle partiene og lansert som program for kulturell og politisk markedsføring. Programmet ble tatt imot med åpne armer av samtlige partier. Marković og Pelević fikk på denne måten enkelt bevist sin tese om at det er mindre og mindre forskjell på de politiske partiene og at partiene, i en situasjon hvor kulturbudsjettene skjæres inn til beinet, selv har overtatt som arenaer for scenekunst. Stuntet ble enkelt og effektivt presentert i form av en dokumentarisk lesning akkompagnert av billeddokumentasjon på bakveggen. Mer trengtes ikke.

Festivalens kunstneriske og politiske finale ble besørget av det tysk/sveitsiske kompaniet ”International Institute of political murder”. I Hate Radio blir en sending fra den rwandiske radiostasjonen RTLM rekonstruert. Publikum sitter på hver side av radiostudioet som befinner seg i et glassbur. Der kikker vi inn i et fremmed, og samtidig skummelt velkjent univers. Radiostasjonen var en hovedinspirasjonskilde for massakren som gjorde det av med nesten en million tutsier. Hatpropagandaen og oppfordringene til drap ble her pakket inn i den klassiske talkshow-radioen, der nyhetsopplesninger, løst prat, kommentarer, utbrudd og musikk avløser hverandre. Og der satt vi, som maktesløse kikkere som kunne skimte hverandre gjennom studioets glassvegger mens programlederne oppfordret lytterne til å utrydde naboene sine med macheter. Effektivt og kvalmende.

Imponerende vilje
Hvem vet, kanskje Jon Refsdal Moe har rett i at Hate Radio er den viktigste forestillingen Black Box noensinne har vist. Uansett ligger det en imponerende vilje – og evne – bak et program som inneholder så mye scenisk sprengstoff. Min skepsis overfor en kategorisering av typen ”politisk teater” blir i denne sammenhengen irrelevant, så lenge det politiske elementet er en så markant del av selve den motivasjonen som ligger bak oppbyggingen av programmet.

Jeg fikk ikke med meg noe av sideprogrammet; kunstnersamtalene og konferansen om folkemord og propaganda, men til sammen gjør alt dette Festivalen Tidligere Kjent Som Marstrand til et potensielt kraftfelt i norsk scenekunst. Det er utrolig viktig at noen gjør dette. At noen TØR å gjøre det!
Bare et lite hjertesukk til slutt: Det tidligere omtalte navnebyttet innevarsler noe mer, en utvidelse av repertoaret, en enda åpnere holdning overfor verden. Det rimer dårlig med det totale fraværet av norske forestillinger i årets festival. Om det er en sammenheng mellom disse to tingene håper jeg festivalen bytter tilbake til sitt gamle navn fra og med neste år.

Scenekunst.no 25.03.13