Hva er det Kristin von Hirsch vet?

 
Tale til Kristin von Hirsch sin utstilling "Det jeg vet"
Galleri Storck, Oslo mars 2014

Vi som holder på med å skrive, lage bilder og filmer og sånn vet hva som venter oss dersom tittelen ikke på ett eller annet tidspunkt har poppet opp av seg selv. Litt sånn, hva skal barnet hete? Det kan være et helvete. Men det kan også minne om barneleken i sandkassa: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye ble det igjen.

La oss si det sånn at Kristin von Hirsch holdt på til hun satt igjen med ett eneste sandkorn. Som vi vet er det mye som kan rommes i et sånt. Hos Kristin, intet mindre enn ”Det jeg vet”.

Så hva er det Kristin von Hirsch vet?

Ja, det er vel det vi er her for å finne ut av…. For meg, i denne sammenhengen, var tittelen det enkleste. Den kom først, i samme øyeblikket som Kristin sa: Jeg tror jeg har funnet tittelen: ”Det jeg vet”. Og da sa jeg: Fint, da skriver jeg en tekst med tittelen: ”Hva er det Kristin von Hirsch vet?”

Det låt bra der og da. Men jeg angrer litt på at jeg helt frivillig tilbød meg å skrive en tekst med den tittelen. For svaret ligger jo i bildene, som henger her rundt oss. Og mer er det egentlig ikke å tilføye…….

Men jeg kan jo ikke la det bli med det.

Så: En velbrukt metode for å finne et svar kan gå gjennom å stille det motsatte spørsmålet, som det vanligvis er mye enklere å svare på. Altså: Hva er det Kristin von Hirsch IKKE vet?

Og her er jeg sikker i min sak:

Kristin von Hirsch vet fint lite om Strategisk tenkning.

Hun vet svært lite om merkevarebygging.

Og hun vet absolutt ingenting om karriereplanlegging.

Utfra det kan man kanskje slutte at en eventuellt konseptuell sammenheng i disse bildene er ren slump…. men så enkelt er det ikke.

De er jo alle sammen lagd av en og samme person.

Det jeg vet, hva innebærer det? La oss gå ut fra en av mange mulige definisjoner av hva som er en kunstners oppgave, nemlig å gjøre oss oppmerksom på det vi allerede vet.

Eller kanskje heller det vi ikke visste at vi vet.

Det som Platon i sin forklaring av Huleliknelsen kalte ”sjelens oppstigning til forståelsen”. Det er mye i Kristins bilder som gir meg assosiasjoner til Huleliknelsen. Der kroppen følger skyggen. Der speilbildet kommer før bildet. Som igjen kommer før det avbildete. Der bygningen vokser ut av sølepytten.

Både Platon og eleven hans, Aristoteles, understreket sansningen som første ledd i veien til erkjennelse.

Men dette har vi en tendens til å overse der vi haster av gårde på en snarvei fra ett sted til et annet. Og antakelig er vi nødt til det, fordi vi ikke har plass til alt. Og kanskje vi på veien også overser Kristin von Hirsch, der hun står ved et hjørne med kameraet foran øyet, i en rar vinkel. Fordi vi agerer som om den eneste sanne erkjennelsen er den som befinner seg i siste ledd. Men hva om målet ikke er å komme til siste ledd? Hva med den kunnskapen som ligger i alt det som kommer før det? Som befinner seg på veien? I det forbigående. Det flyktige. Det vi ikke merker. Hva om det er der det egentlige skjer? Det som utgjør de skjøre byggverkene i våre liv.

Å VITE er et ord som oser av presisjon, nøyaktighet, sannhet, objektivitet. Det er noe stivnet over ordet, noe sementert. Men i denne sammenhengen er det en annen form for viten vi snakker om. En viten med en presisjon som lodder uendelig mye dypere enn den vi vanligvis klamrer oss fast til. En viten som minner meg om det Georg Johannesen skrev om i et dikt en gang for lenge siden, som jeg skal lese et sammensatt utdrag av her:

I går gikk jeg inn på knirkende sko

Og fant min elskedes bilde på puten

Og hun selv var inni bildet

Og pustet ut gjennom det

Som om hun levde og det gjorde hun

…..

Morgen over min innsjø:

Hva mer er det jeg forlanger?

Hvorfor teller jeg steinene, men ikke pengene?

Hvorfor ser jeg på luften

Som om den ikke var der alltid?

Hvorfor ser jeg mosegrodde knær i murene

Og ansikter i kvistene på panelet?

…..

Min hostie er min tunge

Den stikker, frels deg selv

Det umulige er det muliges kunst

Kraniet er den siste hjelm

Samtidig vet jeg jo:

Skjelettet er innerst

I hver eneste mann

Og hva har jeg innerst i hjertet?

Innerst i hjertet har jeg min forstand

Fra Ferie (Dikt 1959)