Tingleteren

Katalogtekst, Inghild Karlsen, Vestfossen kunstlaboratorium 2009

Nullte etasje: Stein
Lillevolden

langflat på

fortauet, med et svartkledd
kne

i

ene øret

og asfalten

mot det andre - han lytter

Av og til ser Inghild Karlsen seg omkring hjemme, konstaterer at ingenting har skjedd på en stund og går ut for å se om det står bedre til andre steder.

Hun sjekker at hun har med seg det hun trenger, går ned trappene og ut i nullte etasje. Først det ene beinet. Så det andre. Hun skanner gatebildet. Beveger seg i det som ser ut som et mellomrom, et spenningsfelt mellom det nølende og det bestemte. Mellom stillstand og bevegelse. Mellom asfalten og et svartkledd kne. Hun lytter.

Hva lytter hun etter? Hva hører hun?

Det er som kjent ikke nødvendigvis det samme. Jeg forestiller meg at hun stiller inn sanseapparatet på mellomrommene. Parallellene til de mellomrommene hun selv befinner seg i. De som de fleste av oss overser på vei fra ett sted til et annet. Der hvor klangen og ekkoet og gjenskinnet befinner seg.

Jeg forestiller meg at Inghild Karlsen, på samme måte som et lite barn, stadig blir overrasket og begeistret over hva hun hører – og ser. Som en kunstens Pippi Langstrømpe drar hun ut på oppdagelsesferd. Hun er, som Pippi, en tingleter. Hun finner ting overalt, tar dem med seg hjem og setter dem inn i nye sammenhenger. Sammenhenger som gir tingene nytt liv og en ny funksjon.

Underveis på reisen har hun med seg det hun er vokst opp med: Bestemors filthåndverk, fars møbelsnekkeri, fiskehjellene langs kysten, havarerte småting på rullesteinstranda, mørketida. Det hun lager er ikke bare vakkert, foruroligende, humoristisk, engasjert og engasjerende. Det er også bånnsolid håndverk. Med en sånn bakgrunn kødder du ikke med håndverket. Og likevel er det kanskje nettopp det hun gjør. Bakgrunnen og den grundige håndverksmessige utdanningen gjør at hun kan tillate seg å stadig utfordre seg selv i forhold til ting hun egentlig ikke mestrer.

Og det ser man på verkene hennes. De er liksom ikke ferdige, men deler av en pågående prosess. Det kan man sikkert si om enhver kunstners verk. Det ser bare ikke alltid sånn ut.

Fiskeriminister Helga Pedersen har lovet den hardt prøvete befolkningen langs kysten ”Lys i husan”. Det trengs i en del av verden som, flere måneder i strekk, er badet i mørke.

De rødøyde albinohundene er et godt eksempel på hvordan tingleteren Inghild Karlsen forener elementene som utgjør de enkelte delene av livet hennes. Det handler om beskyttelse. Om å synes i mørket. Om å holde seg i live. Hundene er opprinnelig modellert etter en suvenirgjenstand hun fant på blomstermarkedet i Sao Paolo. Siden gjenfant hun den samme figuren i italienske og russiske nipsgjenstander. Og i levende live i gatene i Berlins bydel Kreuzberg. Hun har siden plassert en hund i et jakttårn i Canada, og utenfor en høgskole i Levanger, og som del av teaterforestillingen Hamsuns Feber i Tromsø hvor en hund er blitt knust under hver forestilling.

Og nå er restene av dem kommet til Vestfossen. Vokt dem for hunden.

De øverste linjene er et utdrag av diktet Her er huset som Per bygde 
av Jan Erik Vold, fra IKKE, Skillingstrykk fra nittitallet, Gyldendal 1993

Foto: Anne Marthe Dyvi/Videokunstarkivet